I denne boka, utgitt i november 2022, har Alexander Harang bidratt med siste kapittel. Tittelen er “Nye trusselbilder, krig i Europa og fremtidens forsvar”. Denne teksten på seksten sider foreslår forskjellige fredspolitiske tilnærminger til krigen i Ukraina, og videreutviklingen av det norske forsvaret. Her er mitt manuskript, skrevet i juli 2022.
| Kapittel 21 Nye trusselbilder, krig i Europa og framtidas forsvar | Alexander Harang |
Geopolitiske skifter bringer stormaktspolitikken tilbake
Vi har beveget oss fra en unipolar til en multipolar verdensorden i en god stund nå, men i 2022 akselererte dette geopolitiske skifte over enhvers forventning. Kinas voldsomme vekst utforder ikke bare USAs økonomiske hegemoni, men fungerer også som en sentrifugalkraft for alle oppadkommende maktsentra i Øst, Sør og Sørøst Asia. Samtidig vender Latin-Amerika og Afrika seg mot øst heller enn vest. Demokratiene taper terreng for autoritære regimer over hele verden, bortsett fra akkurat her vi bor. I en verden med 8,2 milliarder innbyggere er det nå bare en av disse milliardene som utgjør vesten, som altså har vært den primære opprettholder av den liberale verdensorden så langt.
Det USA ledete vestens konflikt med Russland bringer hegemoniets nr 2, nr 3 og nr 4 langt tettere sammen. I effekt eroderer USAs internasjonale ledelse, som på flere og flere felt utfordres av Russisk-Kinesiske alternativ, da som med avgjørende støtte fra den raskest voksende kjempen av dem alle: India. Denne dynamikken er en oppskrift for uro, uforutsigbarhet og tiltakende stormaktsrivalisering i tiden som kommer.
Verdensordenen gjennomgår i 2022 et paradigmeskifte. Dette innebærer at normene for internasjonal samhandling er uforutsigbare. Reglene for spillet er under reforhandling. I statsvitenskapen har vi historisk ansett slike skifter som spesielt uforutsigbare. Som Robert Gilpin beskriver det i «War and Change in International Politics» (1981) er slike maktskifter i seg selv farlige, da de oppfordrer opportunistiske stater til å utfordre systemets orden; fremmer ondsinnede oppfatninger av den andres intensjoner; frister nedadgående makter til å søke konfrontasjon før heller enn senere; og gjør feilberegninger i internasjonal sikkerhetspolitikk langt mer sannsynlige. Mye tilsier dermed at vi går en farligere fremtid i møte.
Over hele det internasjonale systemet kjennes nå rystningene av dette geopolitiske skifte. FNs nedrustningsmaskineri er i særlig hardt vært. Tillitt er en forutsetning for nedrustning. Nedrustningsarbeidet er også tillitsskapende arbeid i seg selv i sikkerhetspolitikken. Når stormaktsrivaliseringen nå intensiveres, begrenses også rommet for multilateral nedrustning. Dette er særlig påtagelig innen atomnedrustning. Dette tvinger oss som jobber på feltet til å opptre langt mer kreativt enn for bare et år siden. Mens multilaterale overenskomster står for fall, fremstår nye, ofte bilaterale initiativ, mer potente og realistiske. Den som fortsetter å insistere på fortidens regler er dømt til å tape fremtiden.
Året da krigen kom så alt for nært
Russlands illegale og illegitime angrep på Ukraina 24. februar 2022 var en tung fot på gassen for det allerede pågående paradigmeskifte i internasjonal politikk. Verden tok raske steg mot multipolaritet, og stormaktspolitikk formet av hegemoniets utfordrere ble styrende fro utviklingen.
Med denne invasjonen kom også krigstrusselen langt nærmere oss nordmenn. I møte med frisk frykt for ny russisk aggresjon svarte landet intuitivt med konfrontasjon og militarisme. Det var de militære virkemidler heller enn ikkevoldelig konfliktløsning som ble tema i den offentlige samtalen. Rommet for fredspolitisk debatt ble med ett svært begrenset. Forsøk på å fremme forslag til hvordan vi skulle kunne etablere en felles fremtid med russerne ble lett avfeid med at slikt var å løpe Putins ærend. å søke å forstå hvorfor Russland gjorde det de gjorde ble ansett splittende, og direkte fiendtlig mot den vestens interesser. Fokus på ikkevoldelig konflikthåndtering ble også forstått en avsporing av den egentlige debatten. For den skulle handle om hvordan Russland kunne nedkjempes.
I krigens først fase var det viktigste å enes om hvilke side Norge skulle ta i denne krigen. Og selvsagt skulle vi stå på Ukrainas side. 24. februar var tross alt Ukrainas 9. april. Norge tok selvsagt side med det underlegne offeret, med all den moralske hevd det i seg selv gir. Å søke noen form for forståelse for den angripende og militært overlegne part i denne konflikten ble dermed vanskelig. Samtidig ble en kritisk tilnærming til den ukrainske siden av konflikten høyst upassende. Det var ikke rom for å påpeke opplagtheter som at Ukraina ikke akkurat var noe utstillingsvindu for demokrati og menneskerettigheter. Ukraina har svært lave score på verdens demokrati indeks, og var bare var delvis fritt, med betydelige begrensninger hva angår politiske og sivile rettigheter, da invasjonen kom.[1] Selv om Russland er mer udemokratisk enn Ukraina, er det svært store forskjeller på Ukrainas 86. plass på den globale demokrati rangeringen, og det norske demokratiet som troner på førsteplass. [2]
Slike kjensgjerninger passet dermed ikke med den overordnede fortellingen: dette var en krig mellom demokrati og diktatur. En krig for våre liberale demokratiske verdier, mot russernes autoritære og imperialistiske alternativ. Og det var dette liberale narrative som vant frem i den norske debatten fra første stund. Krigen mellom demokrati og diktatur ble dermed også Norges krig, og i denne krigen måtte også vi bidra til seier. Russland skulle nedkjempes økonomisk som militært. Det sto om våre egne liberale demokratiske verdier. I en slik fortelling gis ikke særlig rom for tvisyn. Fredspolitisk er dette et stort problem. Det å søke å forstå alle partene i en konflikt er tross alt grunnleggende for enhver konfliktløsningsstrategi. Den norske debatten gjorde det svært vanskelig å skille mellom det å ville forstå den russiske aggresjonen, og det å støtte opp om Russlands ugjerninger. Både samfunnsforskere, kommentatorer og fredsaktivister fikk dermed fort kjenne på tidsåndens manglende respekt for dette helt grunnleggende skille: å prøve å forstå er noe helt annet enn å støtte opp om.
En alternativ måte å forstå krigen i Ukraina på kunne eksempelvis være å se den som en kamp mellom to motstridene nasjonalismer. Begge av det etnosentriske slaget. En ekspansiv russisk nasjonalisme basert på slavisk etnisitet i møte med en langt nyere og mer fremadstormende ukrainsk nasjonalisme. En kamp om språk, opprinnelseshistorie og andre nasjonale fellesskap sto sentralt på begge sider. Ettertiden vil nok også anse den ukrainske nasjonalismen som født ut av denne krigen. Dette bør heller ikke overraske. Fremveksten av nasjonalstater i Europa har jo som oftest kommet ut av krigføring. Et fremtidens Ukraina blir på mange måter til gjennom denne krigens oppofrelser, lidelser og dertil nye samhold. Forskjellige nasjonalismer har også både liberale og konservative idehistorier. Hva kjennetegner den ukrainske og den russiske varianten vi nå ser i krig, og hvordan bidrar disse nasjonalismene til denne krigen? Slike spørsmål burde også vært debattert i krigens innledende fase. Her lå en masse mat for våre statsvitere. Få av dem syntes å føle på kallet til å få akkurat dette ut i den offentlige samtalen. Noen var på ballen, slik som Øyvind Østerud, men det var ikke mange. Å reise noen slik debatt syntes vel heller ikke akademisk opportunt. Å fokusere på mulighetene ved økonomisk krigføring (sanksjonenes effektivitet), eller det nye samholdet i NATO, passet nok bedre med tidsånden.
Hele Norge tar side i krigen
All etterpåklokskap til tross, den russiske invasjonen kom bardust på de aller fleste av oss. Fredspolitisk var vi også dårlig forberedt på det som skulle komme. Selv om den russiske styrkeoppbyggingen mot Ukraina hadde pågått over et helt år, og faren for krig dermed var godt belyst i norske medier, var fredspolitiske alternativ i møte med den kommende aggresjonen svært lite debattert. Spørsmål om muligheter for ikkevoldelig forsvar, avspenning som konfliktforebygging, behovet for sivil fredsbygging og behovet for en tettere påkobling på Russland gjennom folk til folk samarbeid var rett og slett ikke tema. Debatten hadde heller dreid seg om hvordan vi på tradisjonelt vis skulle møte militærmakt med mer militærmakt.
Da invasjonen kom, var vestens umiddelbare respons økonomiske sanksjoner. På samme måte som åtte år tidligere, da Russland annekterte Krim, skulle russerne møtes med økonomiske vanskeligheter, da bare enda hardere. På kort tid ble Russland dermed verdens mest sanksjonerte land. Selv Nord Korea har færre økonomiske sanksjoner mot seg i dag. Logikken bak sanksjonsvelde var at den russiske statskassen med dette skulle strupes, slik at landets krigsmaskineri ikke lenger kunne opprettholdes, samtidig som økonomisk nedgang og regelrett fattigdom skulle motivere russerne til å kaste Putins regime. I skrivende stund har ikke noe av dette slått til. Det er heller ingen grunn til å tro at det vil gjøre det på sikt.
Et grunnleggende problem for Vesten er at 53 % av verdens befolkning bor i land som ikke er del av dette sanksjonsregimet. Russland har dermed alternativ hva angår økonomisk samarbeid. Vestens økonomiske krigføring mot Russland har dessuten bidratt til en global energikrise, hvilke igjen gjør at den russiske statskassen tilføres enda større inntekter fra eksport av olje og gass. Denne eksporten står for mer enn halvparten av den russiske stats inntekter. Når tilbudet er langt mindre enn etterspørselen i energimarkedet blir også prisen på den russiske energien langt høyere. Kina, India og de fleste andre land i verden er derfor også villige til å betale langt mer for den russiske energien enn tidligere. Resultatet er at de russiske statsinntektene øker, rubelen er den valutaen som har styrket seg mest i verden i 2022, og nye handelsmønstre som utelukker vestlige land etableres som pilar for fremtidig økonomisk vekst i Russland. Samtidig som vestlige produkter blir utilgjengelige for russerne, skaffer de seg substitutter ved utvikling av egen produksjon, eller import fra ikke-vestlige land. Selv om Russland med dette isoleres fra vesten, incentiverer også sanksjonene nye økonomiske samarbeid. Russland har med dette også blitt mer selvforsynt, og mer motstandsdyktig mot fremtidige sanksjoner. Samtidig har sanksjonsveldet bidratt til å legitimere Putins regime ovenfor egen befolkning. Nå som alle russere kan erfare vestlig fiendtlighet gjennom sanksjonene, øker også støtten til den harde mann som tross alt står opp imot vesten. Oppslutningen om Putins lederskap, og hans invasjon av Ukraina, har også økt betraktelig i det russiske folk siden angrepet. Vestlig sanksjonsiver er altså en av flere årsaker til dette.
Det er mange fredspolitiske grunner til å anse dette sanksjonsveldet som et stort feilgrep. For det første rammer økonomiske sanksjoner så godt som alltid de sivile og de fattige hardest. For det andre bidrar det til politisk isolasjon, hvilke fratar oss mulighet for dialog. Når dialogen avsluttes fratas også fredsarbeideren sitt primære redskap. Det økonomiske sanksjonsveldet mot Russland fratar oss først kontaktflater innen næringsliv, for så å fjerne helt sentrale møteplasser mellom russerne og oss innen kultur, akademia og organisasjonsliv. Det hele minimerer våre muligheter til å etablere vennskap, til å øke forståelsen av hverandre og bygge en felles fremtid sammen med russerne.
På tross av alt dette ble det fort en kamp om å være hardest også i selvpålagte sanksjoner mot russerne innen nær sagt alle sektorer av norsk samfunnsliv i krigens innledende fase. Det hele kunne synes forunderlig. Hvorfor ble det eksempelvis så viktig for kulturlivet å avlyse konserter med russiske musikere? Hvorfor skulle plutselig russiske barn forhindres i å møte andre barn på norske fotballbaner? Hva godt skulle komme ut av at nordmenn skulle fratas muligheten til å se russisk ballett? Hvordan skulle alt dette bringe Putin i kne? Svaret er at dette ikke handlet om boikottens strategiske effekt på russisk militærmakt, men om behovet for å ta side i krigen, også i norsk samfunnsliv. Mest for vår egen del. Det handlet om at ledere for norske kulturhus skulle få uttrykke sin motstand mot invasjonen. Det handlet om at norsk idrett skulle få vise at de sto opp mot urett. Det handlet om at hele Norge skulle ta aktiv avstand fra Putins krig.
Av alt en ønsket å oppnå med vår økonomiske krigføring mot Russland, er det per dags dato bare en målsetning som virkelig kan sies å være oppnådd: et styrket samhold blant de som sanksjonerer. Gjennom økonomiske sanksjoner uttrykker vi motstand mot den russiske aggresjonen, og vi viser at vi står sammen om dette på vestlig side. Sikkerhetspolitisk forskning viser imidlertid at man sjeldent oppnår de strategiske mål satt for bruk av slike virkemidler. Men den politiske gevinsten ved å skape samhold i konflikt oppnås svært raskt. Det viste seg altså også å bli tilfelle denne gangen. En bieffekt av dette er igjen at rommet for tvisyn begrenses. Vår evne til å lese vår motstander svekkes. Kommunikasjonsflater elimineres, og dialog umuliggjøres. Fredspolitisk graver vi med dette vår egen grav.
Norske våpen i ukrainske hender
Spørsmålet om ukrainerne burde bevæpnes med norske våpen ble et hett tema i alle politiske parti fra krigens første dag. I en heidundrende fart ble selve grunnbjelken i norsk eksportkontroll – prinsippet om at Norge ikke skal eksportere våpen til land i krig eller der krig truer – opphevet. Bare fire dager inn i krigen fjernet Stortinget denne grunnleggende begrensningen for norsk våpeneksport, som til da hadde stått seg helt siden 1930-tallet. Dermed lå veien åpen for norsk våpenstøtte til Ukraina.
Først besluttet regjeringen å tillate at andre land kunne levere norskprodusert ammunisjon og våpen til Ukraina. Så besluttet regjeringen å donere inntil 2000 panservernraketter til bruk mot russerne i Ukraina. Kun Rødt ytret tydelig motstand mot dette, mens opposisjonspartiene høyresiden ga sin eksplisitte støtte til regjeringens beslutning. For SV var dette en vanskelig sak. Partiledelsen var delt omtrent på midten. Først etter at regjeringen hadde fattet sin beslutning om landets første våpendonasjon til Ukraina ytret SV sin uenighet om dette. En måned senere donerte regjeringen nye 2000 M72 raketter til Ukraina, men da også med SVs velsignelse. Flertallet i SVs landsstyre, (23 mot 16), besluttet at partiet støttet forsendelsen av panservernvåpen til Ukraina, og at de ville støtte eventuelle framtidige leveranser av defensive våpen til bruk i forsvaret av Ukraina. Nå var døren for alvor åpnet, og hva som skulle utgjøre forskjellen på defensive og offensive våpen i denne sammenheng ble etterhvert svært vanskelig å forstå.
I slutten av april varslet Regjeringen at de hadde donert nye våpen til Ukraina. Denne gangen dreide det seg om hundre Mistral missiler med et mindre antall utskytningsenheter. Nå var det altså luftvernraketter det handlet om. I juni fortsatte regjering å donere nye våpen til Ukraina. Da gjaldt det 22 artelleriskyts av typen M109, med tilhørende ammunisjon og reservedeler. Dette er altså haubitsere som kan kjøre i 69 km/t, utstyrt med en 155 mm kanon. Rekkevidden for dette artilleriet er oppunder to mil. Det skal godt gjøres å forstå slikt krigsmateriell som «defensivt forsvarsmateriell».
Før juni var omme hadde Norge også besluttet å donere langtrekkende MLRS rakettartilleri til Ukraina, da sammen med Storbritannia. Igjen er det her tale om langtrekkende våpen med åpenbart offensiv kapasitet. I juli inkluderte også amerikanerne rakettsystemet NASAMS i sin våpenstøtte til Ukraina. Denne våpenstøtten beløp seg da allerede til over 40 milliarder dollar. Dette våpensystemet produseres av Kongsberg Defense and Aerospace, da med amerikanske raketter, og er en av selskapets mange eksportsuksesser over de senere år. Med Ukrainakrigen åpnet det seg dermed et nytt og tilsynelatende umettelig marked også for norsk våpenindustri. Ikke bare fordi Ukraina etterspør mer våpen i det som har utviklet seg til en utmattelseskrig, men fordi de økte spenningene mellom Vesten og Russland bidrar til sterk vekst i etterspørselen etter norsk krigsmateriell innad i NATO. I skrivende stund ligger dermed alt til rette for at norsk våpenindustri skal kunne kapitalisere stort på Ukrainakrigen, langt inn i fremtiden.
Militærmakt er svaret – men hva var nå egentlig spørsmålet?
I møte med den russiske aggresjonen økte oppslutningen om landets militære, vår våpenindustri og vårt medlemskap i NATO. Stemningsskifte fant sted i topp-politikken som i folkedypet. Tidsånden snudde raskt, og var dypt rystende for det ellers så begrensede fredspolitiske ordskifte i landet.
Politisk var det verken de konservative eller sosialistene som ledet an i den nye krigsiveren, men liberalistene. Da særlig de med tilhold i Venstre. Fra første stund var det nettopp Venstre som kalte på økt styrkenærvær i Baltikum, og tok til orde for at Norge skulle eksportere våpen til Ukraina. Liberalistene presset så på for både flere og mer offensive våpenleveranser til Ukraina, og de hardeste økonomiske sanksjoner som tenkelig var mot Russland. Det syntes ikke som om Venstre og deres mange meningsfeller hadde særlig begrep om hva som ville være for kraftige tiltak i krigens første fase. Deres uforsonende og konfronterende retorikk mot russerne spredte seg raskt over hele politikkens spektrum.
Ukrainakrigen er ikke bare en krig om territorium i Ukraina, men også del av den større konflikten mellom NATO og Russland. Tar du NATO ut av ligningen, forsvinner også det meste av Russlands begrunnelse for å invadere Ukraina. Alliansen er altså helt sentral for å forstå den krigen som utspiller seg. Når Norge sammen med våre allierte flokket seg om sitt NATO i møte med den russiske invasjonen, innebar dette derfor mer enn bare en forsvarspolitisk vending i Norge. Det innebar også en mer aktiv stillingtaken i konflikten mellom Russland og NATO. Dette er en konflikt som hadde brygget lenge, men som særlig siden 2008 hadde eskalert til historisk høye nivå. Etter annekteringen av Krim i 2014, og krigen i Dombas, ble også NATO langt dypere involvert i Ukraina. Innad i NATO hadde man hatt forskjellige svar på hvordan Russland burde møtes i denne sammenheng, her var altså en viss splittelse, men den ble effektivt visket bort av den russiske invasjonen i februar 2022.
Med Ukrainakrigen fikk også NATO en ny vår. Organisasjonen hadde i lengre tid befunnet seg i en identitetskrise. De siste to tiårene hadde alliansen i hovedsak bedrevet angrepskriger og okkupasjon i fremmede strøk, og det var ikke lenger helt innlysende at dette først og fremst var en forsvarspakt. Det var heller ikke entydig at vi ville få mest forsvar for pengene gjennom denne alliansen. NATO måtte derfor berettige sin egen eksistens. Organisasjonen måtte gjenoppfinne seg selv, og bevise at alliansen var det rette virkemiddel å satse på i fremtidens sikkerhetspolitikk. Derfor ble en omfattende «refleksjonsprosess» igangsatt i NATO i 2019. Arbeidet ledet frem til en visjon for «NATO 2030», og fra 2021 startet man utviklingen av et nytt strategisk konsept for alliansen. Med Russlands angrep på Ukraina ble det langt enklere å definere sin rolle for NATO. Alliansens kjerneoppgaver ble nå åpenbare. NATOs eksistensberettigelse som transatlantisk forsvarsallianse ble verifisert, og alle de tretti allierte hegnet nå om sin allianses nye relevans. Det nye strategiske konseptet, som ble vedtatt på Madrid toppmøtet i juni 2022, bevitner også et mer defensivt innrettet NATO. Territorialforsvar er nå fokus, og fremme av de alliertes økonomiske og politiske interesser utenfor egne grenser er nedtonet.
NATO har også vært viktig for militærnektingen i Norge. Det norske NATO medlemskapet var lenge en hovedgrunn til å søke siviltjeneste for norske vernepliktige. De fleste sivilarbeiderne var ikke bare NATO motstandere, men anså også alliansens militærpolitikk som noe man måtte motsette seg av alvorlige samvittighetsgrunner. Fra starten angikk dette særlig alliansens atomvåpenpolitikk, men fra årtusenskiftet dreide det seg også om alliansens krigføring utenfor eget territorium. Svært mange av sivilarbeiderne oppga NATOs vilje til å «forsvare oss» med atomvåpen som deres tungtveiende samvittighetsgrunn til å nekte militærtjeneste. Tilsvarende ble NATOs angrep på Serbia, alliansens delaktighet i okkupasjon av Irak og Afghanistan og NATOs bombing av Libya fremsatt som samvittighetsgrunn for å nekte norsk militærtjeneste av mange. Med ukrainakrigen synes de fleste nordmenn å ha mistet slik NATO- kritikk av syne.
Det norske folk og vår politiske elite har stort sett vært tilhengere av norsk NATO medlemskap helt siden innmeldingen i 1949. Frem til angrepet på Ukraina var imidlertid NATO motstanden utbredt i folket, og godt representert på Stortinget. Det norske elektoratet har tradisjonelt bestått av et titalls prosent NATO motstandere. Med Ukrainakrigen endret dette seg radikalt. Så godt som alle de som nå stemmer Senterpartiet, Høyre og Arbeiderpartiet er tilhengere av landets NATO-medlemskap. Tilsvarende gjelder omlag ni av ti av de som stemmer Krf, Frp, MDG og Venstre.
Selv blant de som stemmer på de to partiene som gikk til valg på å melde Norge ut av NATO sist valg, høsten 2021, er det nå et betydelig flertall for norsk NATO medlemskap. Utover i krigen stilnet dermed også NATO kritikken i både SV og i Rødt. Selv om Rødt motsatte seg NATO utvidelsen til Sverige og Finland, viste meningsmålinger at partiets velgere raskt hadde endret sitt syn på NATO etter invasjonen. I en Norstat undersøkelse fra mars oppga hele 72% av Rødts velgere at de nå var for norsk NATO medlemskap. Hele 74% av SVs velgere oppga det samme. Dermed ble en ny NATO debatt initiert i SV, mens Rødts ledelse i første omgang valgte å tviholde på sitt programfestede standpunkt. I Stortinget opphørte dermed mye av den sikkerhetspolitiske opposisjonen.
Tabellen er hentet fra Aftenposten – se: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/XqLrjo/roedt-velgere-flest-vil-ha-norge-med-i-nato
Fredsvenn eller Putinist?
Som kjent er det alltid flere enn en side i enhver konflikt. Våren 2022 var det mange i landet som glemte akkurat det. Demoniseringen av både russiske myndigheter og det russiske folk fikk i en periode nærmest fritt lende i det offentlige ordskifte. Mistenkeliggjøring og misstro til det meste som kom fra Russland ble modus operandi, da særlig i norske avisredaksjoner. Tidligere anerkjente Russiske statsinteresser kunne ikke lengre anerkjennes. Kunne den russiske stat i det hele tatt ha legitime interesser i konflikten med Ukraina, eller i konflikten med Vesten forøvrig? Få ønsket å få denne siden av saken presentert i denne tiden. I kampens hete var rikets samhold viktigere. I møte med russisk aggresjon måtte vi nordmenn først og fremst holde sammen med våre allierte. Om dette ville gjøre Norge til medkriger i Ukraina, eller bringe oss inn i en stedfortrederkrig mot russerne, syntes mindre viktig.
Slik stilnet også Norges fredspolitiske røster ganske fort, da med noen få hederlige unntak. Innad i fredsbevegelsen fryktet man å bli ansett som Putins medløpere om man skulle være så dristig å kritisere vestlig militarisme. Flere fredsaktivister ble da også stemplet som nyttige idioter for et imperialistisk Russland. De fremste fredsorganisasjonene valgte derfor å holde hodet lavt i krigens innledende fase. En av de store debattene i denne tiden dreide seg om hvordan man skulle styrke det norske militæret som følge av vårt naboskap med russerne. Da en samlet politisk elite tok til orde for økte forsvarsbudsjett, dreide debatten seg egentlig bare om hvor mye mer Norge nå skulle investere i hvilke type militærmakt. Her glimret fredsbevegelsen med sitt fravær. Et hederlig unntak var Ingeborg Breines, en veteran i fredsbevegelsen, som på privat initiativ tok tyren ved hornene. I Dagsnytt 18 studio argumenterte hun imot økning av landets forsvarsutgifter i ensom majestet. Men stort sett var det altså stille fra den kanten. Så stille at en av landets fremste politiske redaktører like godt erklærte fredsbevegelsen død.
I påsken 2022 publiserte Dagbladet en kommentar titulert «Fredsbevegelsen er død», av deres politiske redaktør Geir Ramnefjell. Ingressen lød som følger: «Fredsbevegelsen er utdatert og akterutseilt. Enkelte er blitt reine nyttige idioter for Russland etter invasjonen i Ukraina. Nå må vi finne den opp på nytt.» Her ble fredsbevegelsen fremstilt som et bol av konspirasjonsteorier og putinister, forankret i ren anti-amerikanisme. Det hele passet godt inn i datidens konstante jakt på Steigan sympatisører, og dertil overdrivelse av miljøet rundt steigan.no. Selvsagt måtte fredsbevegelsen også være del av dette ormebolet. Problemet var bare at det overhode ikke var sant. Da undertegnede selv var del av ledelsen i den norske fredsbevegelsens paraplyorganisasjon fra 2003 til 2018, og representerte de norske fredsorganisasjonene i Det Internasjonale Fredsbyrå fra 2005 til 2017, sies dette med en viss tyngde.
Inngående kjennskap til fredsorganisasjonenes mange arbeidsprogram over de siste to tiår tilsier at det er svært stor politisk avstand mellom norske fredsaktivister og Putins regime. Selv om fredsbevegelsen riktig nok er mangfoldig, er det helt andre ting som forener denne bevegelsen enn forkjærlighet for Putins Russland. Kort oppsummert er det som forener fredsorganisasjonene at de alle jobber for fremme av ikkevoldelig konflikthåndtering. Da i en eller annen form, på en eller annen måte. Dette kan dreie seg om fredsmekling, forsoning etter krig, fredsundervisning, voldsforebygging, fredskultur, nedrusting og mye, mye mer. Det er altså fremme av ikkevold som forener dagens fredsbevegelse. Det er også dette som er opptakskriteriet for de organisasjoner som søker å tilslutte seg fredsbevegelsens paraplyorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt.
I fredsbevegelsen finner du også både de som er for og de som er imot landets NATO-medlemskap. Et godt eksempel er Nei til Atomvåpen (NTA), hvor undertegnede har ledet organisasjonens politiske utvalg de siste årene. Denne organisasjonen har over generasjoner vært åpne for både tilhengere og motstandere av NATO. I dag er denne linjen også helt avgjørende for NTAs politikkutvikling. Vår tilnærming til NATO dreier seg ikke om Norge bør være medlem eller ikke, men om hvilken atomvåpenpolitikk alliansen bør ha. Eksempelvis mener NTA at NATO bør erklære at de ikke vil bruke atomvåpen først i en konfliktsituasjon, at alliansen bør avstå fra å utplassere atomvåpen i ikke-atomvåpenstater, og at NATO må begrense atomvåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken. Vår holdning er at Norge bør bidra til dette som NATO medlem, da det ikke er i norsk sikkerhetspolitisk interesse å søke beskyttelse gjennom alliertes trusler om bruk av atomvåpen.
Med Ukrainakrigen kom også atomvåpnene tettere på folk flest. Terskelen for faktisk bruk av slike våpen ble med ett betydelig senket. Dette fikk mange til å reflektere over de katastrofale konsekvenser en atomkrig vil ha. Da ble også veien til NTA kort for mange, og medlemsveksten iøynefallende. Atomvåpnene var også en forutsetning for at denne krigen i det hele tatt ble igangsatt. Russlands trusler om å angripe med atomvåpen fungerte som et skjold for invasjonen av Ukraina. Atomtrusselen definerte også hvordan krigen fikk utspille seg. Faren for atomkrig har vært helt avgjørende for at NATO ikke selv har nedkjempet Russland i Ukraina for egen hånd. Spredningsfaren for atomvåpen er også blitt mer akutt på grunn av krigen, da flere stater nå opplever det å besitte egne atomvåpen som mer attraktivt enn tidligere. Samlet gir dette atomvåpnene en større rolle i sikkerhetspolitikken. Dette aktualiserer de problemstillingene NTA jobber med. Nå handler det først og fremst om å unngå atomkrig. Det dreier seg om å bidra til at de ni statene som i dag besitter atomvåpen hever sine terskler for bruk av atomvåpen, om å etablere internasjonal våpenkontroll, forhindre at nye land anskaffer seg atomvåpen, stagge pågående atomvåpenkappløp og å legge til rette for balansert avrustning på sikt. Å adressere slikt er relevant og fremadskuende. Ikke akterutseilt, slik Dagbladet la til grunn.
På samme måte søker den øvrige fredsbevegelsen å være en konstruktiv røst i sikkerhetspolitikken. En aktør som bringer frem nye perspektiver, ny kunnskap og nye løsningsforslag i møte med stormaktsrivalisering og krig. Fredsorganisasjonenes perspektiv er derfor viktig. I stede for å erklære bevegelsen død burde mediene derfor heller invitere fredsorganisasjonene inn i sitt ordskifte. Alle forslag til hvordan vi kan skape en felles fremtid med russerne bør i utgangspunktet anses nyttige i slike tider. Tilsvarende gjelder forslag til hvordan krigen i Ukraina kan avsluttes, og hvordan konflikten mellom Russland og Vesten kan de-eskaleres. Å komme opp med slike løsninger krever både kreativitet og dyp fredspolitisk forståelse. Av disse enkle grunner er også behovet for en aktiv fredsbevegelse nå langt større enn på lenge.
Fredsflokken vi mistet med sivilarbeiderne er nå dypt savnet
Vi mennesker er avhengige av sosiale fellesskap for å ha det bra. Vi er flokkdyr på godt og vondt. Sammenliknet med alle andre dyr, er vi rett og slett hypersosiale. Vår dannelse er betinget av våre relasjoner, og sosiale fellesskap er avgjørende for vår meningsdannelse. Siviltjenesten la i sin tid grunnlaget for viktig fredspolitisk meningsdannelse. Med institusjoner som magasinet «Balder», og de Sivile Vernepliktiges Tillitsmanns Utvalg, tok bortimot tusen nye unge menn hvert år del i meningsbærende fellesskap, som aktivt fremmet fredspolitikk, og ytret motstand mot militarisme.
Ti år etter avviklingen av siviltjenesten har vi ikke lenger sivilarbeider-flokken vår. Samfunnet er med dette et viktig fellesskap fattigere. Konsekvensene har vært store for fredsbevegelsen. Vi som har vært aktive det siste tiåret har særlig merket oss at rekrutteringen av unge menn har falt dramatisk. Dette fordi vi ikke når ut til denne målgruppen slik vi gjorde før, med presentasjon av fredsorganisasjoner, og introduksjon til aktuell fredspolitikk.
Etter ti år mener jeg også å se en dypere endring i måten vi fredsaktivister arbeider på, som også kan forklares ved vernepliktens omlegging; vi diskuterer etikken i det å delta i krig langt mer overfladisk enn tidligere. Dette fordi vi er mindre reflektert over det personlige ansvaret for liv og død som det å være soldat medfører. Den gangen de fleste menn ble innkalt til militærtjeneste, måtte vi også ta et aktivt valg: vil du underlegge deg militær autoritet, og dermed bli et redskap for rådende militærpolitikk, eller vil du nekte dette, og søke siviltjeneste? Dette valget frembrakte fantastisk mange dype etiske refleksjoner, som nær sagt alle unge menn måtte forholde seg til i 17-18 års alderen.
Ved å fremtvinge individuelle valg om tilslutning til militærmakten fostret også samfunnet mer reflekterte borgere. Det å ta konsekvensen av ens egne holdninger til det å drepe eller å bli drept, ble en nødvendighet for den enkelte. Valget frembrakte både stillingtaken og forpliktelse til å etterleve sitt standpunkt. Slikt fordrer både fritenkning, etisk refleksjon og ansvarlighet i handling. Vi som valgte siviltjenesten ble med dette langt mer dedikert til ikkevold enn tilfellet ville vært om vi var foruten denne påtvungne stillingtagen. Den konstante offentlige diskusjonen om de unge menn burde avtjene sin verneplikt med eller uten våpen bidro også til at storsamfunnet i langt større grad måtte forholde seg til hva militærmakt faktisk er, og hva det i praksis innebærer å være soldat. Samfunnet er derfor blitt sløvere uten siviltjenesten.
Uten sivilarbeiderne er også krigsmotstanden blitt mindre synlig i samfunnet. Vi møter ikke lengre sivilarbeidere som assistenter i barnehagen, som billig arbeidskraft for frivillige organisasjoner eller som ansikt utad i kulturinstitusjoner. Gitt at sivilarbeiderne var et klart uttrykk for antimilitarisme i offentligheten, har også antimilitarismen som fenomen i vår samtid blitt svekket med sivilarbeiderens endelige dimisjon. Når en sjeldnere opplever motstemmer til opprustning og krigsiver i hverdagen, må vi også anta at befolkningens motforestillinger mot militarismen reduseres. Folket blir med dette langt enklere å lede ut i vår neste krig.
Utvikling av fremtidens forsvar
I Norge har vi en viss tradisjon for å nedsette kommisjoner for å se nærmere på de lange linjene i sikkerhetspolitikken når verden gjennomgår betydelige skifter. Slike kommisjoner er regjeringsoppnevnte, og har oppdrag å se spesifikt på hvordan enkelte sektorer påvirkes av disse skiftene, og komme opp med forslag til hvordan denne sektoren bør tilpasses den nye tiden. Når det gjelder innretningen av det norske militærvesenet har vi hittil hatt syv slike forsvarskommisjoner.
De to første forsvarskommisjonene ble nedsatt på 1800-tallet. Den første kom til i kjølvannet av grunnloven av 1814, som hadde nedfelt at Norge skulle ha en selvstendig krigsmakt. I 1836 ble Sentralkommisjonen nedsatt, som bør forstås som landets første forsvarskommisjon. Denne skulle utarbeide en forsvarsplan for Norge, hvor en definerte styrkemål for festningsverk, landmakt og marine. Kommisjonens innstilling kom i 1840, og dermed fikk også Stortinget vedtatt sin første forsvarsplan. Utover århundret var det spenningene rundt unionen med Sverige, og unionens trussel fra øst som sto i fokus. Dermed var det tid for å nedsette ny forsvarskommisjon i 1891. Denne forsvarskommisjonen gikk bort fra det trusselbildet unionsforsvaret var basert på, altså et landbasert angrep på fra Russland mot Sverige og Norge. Kommisjonen mente det var mer sannsynlig at et angrep ville komme sjøveien, og anbefalte derfor oppbygging av kystforsvaret. Denne kommisjonen besto utelukkende av militært personell, og de militæres råd ble fulgt opp av Stortinget i form av diverse opprustningsvedtak frem mot unionsoppløsningen i 1905.
Etter unionsoppløsningen måtte igjen forsvaret av Norge redefineres for en ny tid, og dermed ble Forsvarskommisjonen av 1908 nedsatt. Igjen var det militære som anbefalte opprustning av militære virkemiddel for Stortinget. Det neste store skifte som kalte på en ny kommisjon for å tenke langsiktig om innretningen av norsk militærmakt var den første verdenskrigen. Dette var en krig som ansporte mye pasifisme, da krigens meningsløse lidelser var innlysende for de fleste. Forsvarskommisjonen av 1920 var del av denne tidsånden, og ble dermed sammensatt av sivilister for første gang. Kommisjonen ble derfor kalt «Den sivile forsvarskommisjon», og den la frem sin innstilling i flere deler frem til 1924. Denne forsvarskommisjonen hadde et bredt mandat, og fremla også forslag til avrustning. Siden denne tid har forsvarskommisjonene vært sammensatt av både sivile og militære, og de har vært åpne for å ta for seg også ikke-militære forhold.
Etter andre verdenskrig var det tid for forsvarskommisjonen av 1946. Her ble grunnutviklingen av Forsvaret etter krigen definert i en seksårsplan. Mens kommisjonen var i arbeid ble Norge innmeldt i NATO, hvilke gjorde at mye av kommisjonens innstilling aldri ble behandlet. Hvordan landet skulle posisjonere seg i den kalde krigen, i en tid hvor militærhjelpen fra USA opphørte, og Norge selv måtte finansiere sin militærmakt, var tema for neste forsvarskommisjon av 1974. Så kom den kalde krigen til sin avslutning, og det sikkerhetspolitiske landskapet ble igjen radikalt endret. Dermed fikk vi forsvarskommisjonen av 1990, som konkluderte med en offentlig utredning i 1992. Dette er den foreløpig siste forsvarskommisjonen i Norge. Men verden står ikke stille. I desember 2021 ble derfor en ny forsvarskommisjon nedsatt av regjeringen. I skrivende stund er denne forsvarskommisjonen i arbeid, samtidig som enda en kommisjon; totalforsvarskommisjonen er i arbeid. I det neste skal vi se nærmere på hvordan disse kommisjonene legger langsiktige føringer for hvordan forsvaret av landet vårt skal organiseres, og hvilke trusselbilder som skal få definere Norges forsvarsmakt i et ti til tyve års perspektiv. Begge kommisjoner skal levere sine endelige rapporter i form av offentlige utredninger medio 2023.
Forsvarskomisjonen av 2021
Hurdalsplattformen stadfester at regjeringen vil utarbeide en bredt sammensatt
forsvarskommisjon som skal bidra til grunnlaget for neste langtidsplan for forsvarssektoren. Forsvarskommisjonen skal vurdere hvilke potensielle sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv. Kommisjonen skal synliggjøre hvilke konsekvenser dette bør ha for den videre utviklingen av forsvaret av Norge.
Denne forsvarskommisjonen er sammensatt av sytten medlemmer fra politiske partier. Med et unntak er de alle ansatt i det sivile, og gruppen er akademisk tung innen sikkerhetspolitikken. Det regjeringen særlig ønsker at kommisjonen skal se på er hvordan forsvarssektoren bør videreutvikles og organiseres for å ivareta norske sikkerhetsinteresser. Regjeringen er videre interessert i sammensatte trusler, militærstrategiske utviklingstrekk og teknologisk utvikling. Men endel av regjeringens bestilling går også utover det som strengt tatt angår militærmakt.
I regjeringens oppdrag til forsvarskommisjonen poengteres det ofte at landet står ovenfor et sammensatt trusselbildet, hvor også samfunnsområder utenfor forsvaret er utsatt. De vil at kommisjonen skal se nærmere på samhandling mellom militær og sivil sektor innen rammen av totalforsvaret. I tillegg ber regjeringen kommisjonen se på hvordan bærekraftsmål, klima og miljøendringer vil påvirke forsvarssektoren og den sikkerhetspolitiske situasjonen. Videre står kommisjonen fritt til å identifisere andre problemstillinger av relevans. Gitt at denne kommisjonen skal bidra til offentlig debatt, og er åpne for innspill på deres hjemmeside www.forsvarskommisjonen.no, bør også fredsbevegelsen føle seg kallet til å bidra. Per juli 2022 angår alle innspill innsendt kommisjonen rent militære forhold.
Når forsvarskommisjonen skal vurdere den sivile understøttelsen av forsvarsevnen gjennom hele krise- og konfliktspekteret, og hvilken rolle Forsvaret bør ha for å understøtte sivile myndigheter i å imøtegå sikkerhetsutfordringer, er det viktig at fredspolitiske røster kommer til for å sikre at dette ikke ender med noen form for militarisering av samfunnet. Når Kommisjonen skal bidra til en åpen og bred offentlig debatt, blant annet ved å bringe nye ideer på banen og diskutere disse i offentligheten, er det viktig at også fredsbevegelsen er på ballen.
På tilsvarende måte bør fredsbevegelsen føle seg kallet til å bidra til Totalberedskapskommisjonen, nedsatt i januar 2022, når den skal inkludere sivilt-militært samarbeid i sine vurderinger. Når denne kommisjonen skal gi en prinsipiell vurdering av styrker og svakheter ved dagens beredskapssystemer, bør også ikkevoldelige forsvarsformer introduseres. Her er igjen rom for å hente frem gamle fredsforslag som etablering av sosialt-forsvar og en norsk sivil fredsstyrke. Når kommisjonen skal vurdere og fremme forslag til hvordan samfunnets samlede ressurser bør innrettes for å videreutvikle samfunnssikkerhet og beredskap, hører slike gamle kjepphester fra fredsbevegelsen definitivt med i miksen.
Fra menneskelig sikkerhet til nedrustning for utvikling
Noen fredspolitiske tema glimrer med sitt fravær i norsk forsvarsplanlegging. Dette angår særlig overordnede strukturelle målsettinger. Et eksempel er målsettingen om å bidra til global utvikling med midler frigjort fra forsvarsbudsjetter. Kampanjer som nedrustning for utvikling adresserer nettopp dette, og for å få denne tankegangen inn i norsk forsvarsplanlegging, kan det være formålstjenlig å starte med menneskelig sikkerhet (human security).
Når man tenker forsvar i norsk politikk, dreier det seg i første rekke om det norske militærvesenet. Dette virkemidlet er primært til for å bidra til statssikkerhet, altså å sikre vår stats integritet. Forsvarssektoren søker også å bidra til landets samfunnssikerhet, da med både sivile og militære kapasiteter. Men fra et fredsperspektiv er også menneskelig sikkerhet sentralt. I FN terminologien har menneskelig sikkerhet siden 1994 vært definert som «freedom from fear, freedom from want». Her tenker vi i første rekke på menneskelige basisbehov.
Menneskelig sikkerhet kan omfatte mat, helse, økonomi, miljø, politikk eller personlig følelse av sikkerhet. Rammene er kun gitt av det individet opplever å være relevant for ens sikkerhet. Dermed er begrepet også vanskelig å definere, da vi mennesker selvsagt opplever sikkerhet svært forskjellig. Begrepet er allikevel nyttig fra et fredspolitisk perspektiv, da det setter enkeltindividets trygghet i sentrum, samtidig som det inviterer til løsninger for menneskeheten som helhet. Da heller enn stats og samfunnssikkerhet for den enkelte nasjon. Noen ganger kan menneskelig usikkerhet skyldes statens overgrep, eller at staten ikke fungerer på grunn av krig, vanstyre, fattigdom eller nød. Med dette individuelle utgangspunktet kan sikkerhet også være et positivt begrep, knyttet til frihet og muligheter. Gullet i menneskelig sikkerhet ligger altså i å se både det enkelte menneske og menneskeheten som helhet samtidig i ens sikkerhetspolitiske analyse.
Når en ser utover verden fra et menneskelig sikkerhetsperspektiv, blir den globale ressursfordelingen særlig iøynefallende. Svært mange menneskers usikkerhet skyldes materielle forhold, som mangel på rent drikkevann, mat og medisiner. Samtidig bruker verden enorme ressurser på militært forbruk, hvilke ikke gir nevneverdig gevinst i form av menneskelig sikkerhet. Behovet for en omdisponering av verdens sikkerhetsutgifter synes dermed åpenbar.
I 2021 beløp verdens militære forbruk seg til 2 113 milliarder dollar. Her legges ikke bare de vedtatte forsvarsbudsjettene til grunn, men hvor mye av dette som faktisk ble avsatt til militært forbruk, og som faktisk er brukt. Det er Stockholms fredsforskningsinstitutt, SIPRI, som beregner denne summen hvert år. Det som her definerer som militært forbruk er langt mer enn bare utgifter til våpen. Dette inkluderer all tilgjengelig informasjon om offentlige utgifter til det militære, som lønninger, kostnader til opplæring og øvelser, alle former for utstyr, utgifter til all militær infrastruktur, militær forskning og administrasjonsutgifter.
Selv om verdens militære forbuk altså beløper seg til over to tusen milliarder dollar årlig, en enorm sum i seg selv, er dette et forbruk som bare fortsetter å vokse. Selv årene med covid-pandemi klarte ikke å bremse denne veksten. Verdens totale verdiskapning sank med 4,4% i 2020 som følge av pandemien. På tross av dette valgte verdens stater å bruke langt mer av sine ressurser på det militære dette året. Noen land, som Brasil, Chile, Russland og Sør-Korea, omdisponerte riktig nok midler fra sine forsvarsbudsjett til pandemibekjempelse, men dette var unntakene. De aller fleste stater valgte heller å øke sitt militære forbruk dette året. Slik var det også i 2021. Dette året utgjorde verdens militære forbruk 2,2 % av verdens samlede produksjon. I gjennomsnitt brukte hver stat 5,9 % av sine midler på militært forbruk. Et relevant spørsmål blir da hvor mye mer menneskelig sikkerhet som kunne sikres ved en hvor stor omdisponering av disse midlene til utviklingsfremmende investeringer. Hvor mange brød for hvor mange bomber? Hvilke utviklingsfortrinn får man ved å investere i bøker heller enn i tanks?
Over de siste tyve årene har verdien av verdens våpenhandel vokst kraftig. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er spent, hvilke gjør en lang rekke stater utrygge, og dermed også mer betalingsvillige på det internasjonale våpenmarkedet. Den markante veksten i verdens militære forbruk indikerer også at volumvekst i våpenhandelen er mer sannsynlig enn det motsatte i tiden som kommer. Dette angår også norsk våpenindustri, og prognosen for deres eksportinntekter. Mens Covid-19 stakk kjepper i hjulene for det meste av verdens varehandel, synes handelen i krigsmateriell å være et unntak. Den norske våpeneksporten fortsatte også sin vekst. I Norge er våpeneksportørene organisert i Forsvars-og Sikkerhetsindustriens Forening, som kan fortelle at den norske våpenindustrien ikke ble hardt rammet av pandemien. Dette fordi myndighetene lyttet til industriens behov, og raskt iverksatte tiltak for å dempe effektene av krisen på bransjen. Derfor har norsk våpenindustri også holdt produksjonen oppe gjennom pandemien.
Ikke bare er det globale markedet for krigsmateriell økende, men de vestlige våpeneksportørene tar også stadig mer av kaka. Norsk våpenindustri, som stort sett leverer sitt krigsmateriell til større amerikanske og europeiske våpensystem, nyter godt av denne markedsvridningen. Med flere dollar fra Midtøsten, Nord Afrika og Asia, som skal benyttes på vestlige våpensystem i tiden som kommer, vil også nye store kontrakter tilfalle de norske bidragsyterne til opprustningen. I et menneskelig sikkerhetsperspektiv er dette også en relevant problemstilling for planleggingen av landets fremtidige forsvarssektor, hvor også den norske våpenindustrien har en fremtredende plass.
En siviltjeneste for fremtiden?
Til slutt vil jeg lufte en ide for fremtidens forsvar, som binder en del av denne bokens røde tråder sammen; hva med å gjeninnføre siviltjenesten i form av en aktiv fredstjeneste?
I dag er verneplikten bare en skygge av hva den en gang var. Det militæret har rett og slett ikke behov for alle landets vernepliktige. I Norge er verneplikten fortsatt allmenn, hvilke betyr at alle kvinner og menn er vernepliktige fra man fyller 19 år ut det år man fyller 44 år. Men årlig kalles bare 8 000 norske kvinner og menn inn til militær førstegangstjeneste. Dette utgjør kun en tredjedel av det totale antall tjenestedyktige i hvert årskull. Verneplikten oppleves dermed ikke lenger som en plikt for alle, men heller som en mulighet for de som ønsker å bidra i det militære. Som kjent finnes heller ikke noen alternativ tjeneste til den militære. Dermed virker heller ikke verneplikten like samlende for befolkningen som før.
En måte å bidra til vernepliktens relevans for fremtidens forsvar, kan være å tilby de to tredjedelene av de vernepliktige som i dag ikke tilbys tjeneste en alternativ førstegangstjeneste. En tjeneste som gir den vernepliktige mulighet til å bidra sivilt og ikkevoldelig til forsvaret av Norge, eller til utenlandstjeneste innen rammen av en norsk sivil fredsstyrke. Ved å legge til rette for at unge får utøvd sin samfunnsplikt på en slik måte ville ikke bare limet i fredsflokken styrkes, men også sammenholdelseskraften i samfunnet vårt som helhet.
En slik fredstjeneste kunne være en bærebjelke i et sivilforsvar som er i stand til å ta vare på alle de som ikke kan ta vare på seg selv i en krise. En slik tjeneste ville gi borgerne en unik mulighet til å bidra til landets samfunnssikkerhet. Tjenesten kunne organiseres som en sivil myndighet innen rammen av totalforsvaret. Om den vernepliktige heller ønsker å bidra til å styrke menneskelig sikkerhet ute i verden, kunne tjeneste i en sivil fredsstyrke tilbys. Her ville den vernepliktige måtte gjennomgå rekruttskole for utdanning i ikkevoldelig konflikthåndtering, fredsteori og innføring i menneskelig sikkerhet, før den vernepliktige kunne sendes ut på oppdrag for å bistå i konflikter uten våpen. Relevante oppdrag kunne eksempelvis være ledsaging av menneskerettighetsaktivister og andre sårbare grupper i konfliktområder.
Skulle vi få på plass en ny fremtidsrettet aktiv fredstjeneste i dette landet, tilpasset fremtidens sikkerhetspolitiske utfordringer, vil det være viktig å lære av militærnekternes historie. Tjenesten måtte rigges til ut fra både det som fungerte godt og det som fungerte dårlig med siviltjenesten. Militærnekternes behov for et alternativ til militærtjeneste må anerkjennes i dette. Til dette fremadskuende arbeid vil også historisk erfaring fra nesten 200 års militærnekting og nær 100 år med siviltjeneste i Norge kunne bidra positivt.
[1] Se eksempelvis Freedom House landprofil av Ukraina for 2021 på: https://freedomhouse.org/country/ukraine/freedom-world/2021
[2] Se World Democracy Index for 2021, se side 45,
Comments are closed